Dag 2 -Oppkast, pustevansker, Panikk, respirator-

Det er stikkordene for dagen. Det begynte så fint med at Marwin hadde fått i seg en god del veske, han så noe bedre ut, og var endel våken. Det har vært en travel dag for han. Det skjer noe omtrent hele tiden, har vel knapt vært en eneste time hvor det ikke skjer et eller annet, medisinering, blodprøvetaking, Ultralyd, Røntgen, innhalasjonen, mat, smerter, vasking, rensing og skifte av alle sår og kompresser. Da kvelden kom kastet han opp. Mest mulig har han fått noe av oppkastet i luftrøret, og dratt det ned i høyre lunge. For etterhvert fikk han store problemer med pusten. Han hadde et pustefrekvens på 76 (skal ligge på ca 30 i min.) , og metningen (oksygenet i blodet som skal være 100) falt ned til 75.

Fysioterapaut ble ringt opp og kom for 2.gang. Da begynt nok det som stresset Marwin opp et hakk for mye. Han fikk ei maske med motstand i og O2, Marwin ble livredd og kjempet imot det han klarte, men måtte holdes fast, for dette måtte løsne så han fikk hostet det opp. Fysioterap. holdt på med annen lungefysio etterpå og Marwin ble så slått ut at han sovnet. I løpet av et par timer steg feberen fra 37,2 til 38,5. Han fikk større og større problemer med å puste, trakk den ikke ordentlig inn- bare lå øverst i brystet. Dette ga så lav metning at lege og anestesi ble tilkalt. Røntgen ble bestilt og vi skulle inn på Intensiven for natten. Der ble det hele forværret. De kom med ei maske med kraftig O2, som blåste i ansiktet hans. Han fikk nok masken med O2 etter fysioen opp i minnet, og gutten vår fikk helt panikk i armene mine, de forsøkte gjenntatte ganger, mens jeg prøvde fortelle at dette gjorde vondt værre, og han ville komme til å holde pusten helt. 😦 Han klarte etterhvert ikke trekke pusten, og ble mere og mere blå. Metningen var nede i 49, og det var ikke lenger noe å lure på, han måtte sederes (bedøves for å sovne) og intuberes. Der lå han igjen i respirator med et skyhøyt stressnivå i kroppen. Feberen steg til godt over 40, han kjempet det han klarte mot slangene, hostet og brakk seg gang på gang. De brukte timer på å få han stabil. Men da vi nå gikk ned kl 01.00 var pulsen sunket fra 180 til 132, og metningen var oppe på 80. De har avkjølt han og han har fått en hel del å sove på.

Han kommer mest sannsynlig til å bli liggende i respirator minst et døgn.

 

Huff, den paniske gutten, de øynene og de blå ansiktet er bilder jeg ALDRI kommer til å glemme 😦

 

Nå skal vi forsøke å sove litt. Marwin kommer til å være i de beste hender, og han kommer til å sove. Så vi skal gjøre alt vi kan for å få hvilt noe i løpet av natten.